Stormen

Noen banker på

Et gammelt burgerpapir blåste rett i ansiktet på Edvard.

– Æsj, sa han og trakk det vekk fra nese og munn.

– Fy søren, det er lenge siden det har blåst så mye, sa Pål.

Vindkastene hadde blitt kraftigere bare siden de forlot skolen for fem minutter siden. De hadde sluppet to timer tidligere fordi en storm var på vei. Dere må skynde dere hjem, hadde læreren sagt.

– Se, sa Edvard og pekte ut over havet.

Der ute hang det skyer mørke som aske. Begge hadde opplevd uvær før. De bodde tross alt ytterst ved havet. I fjor var stormen så ille at en gutt i klassen over hadde forsvunnet. De voksne sa at han hadde blåst på havet. Men letemannskapene fant aldri noe lik. For en forferdelig måte å dø på, tenkte Edvard.

– Skulle ikke forundre meg om denne stormen blir enda verre enn den i fjor, sa Pål.

– Ja, vi må komme oss hjem.

Det var ikke lett å løpe i den sterke vinden. Ute på havet var det et teppe av regn som nærmet seg hurtig. Heldigvis var de ikke mer enn et par steinkast unna hjemmene.

Pål bodde to hus bortenfor Edvard, og hadde fortsatt noen meter igjen da Edvard dro fram nøkkelknippet.

– Vi kan ringes hvis det blir for ille, sa Pål og sprintet videre.

Edvard lukket døra raskt og låste etter seg. Det var godt å være hjemme. Selv om han kunne ønske at en av foreldrene hadde vært der. Egentlig angret han litt på at han ikke ba Pål om å bli med inn, men det var for sent nå.

Edvard fikk av seg skoene og jakka, og gikk bort til det store stuevinduet. Det var virkelig en massiv, mørk vegg som var på vei inn over land. Han gruet seg til å være hjemme alene mens stormen raste.

Brått hørte han lyder bak seg. Først trodde han det var vinden. Men det kunne også høres ut som om noen slo hardt i døra.

Så bra! Antakelig hadde Pål snudd og bestemt seg for å være sammen med ham likevel. Han hadde en smart kamerat.

Edvard løp bort til døra, vred om låsen og åpnet. Han stivnet til. Det var definitivt ikke Pål som sto der. Utenfor raget en voksen mann med en jakkehette over hodet. Da han dro den av seg, kom et arrete ansikt til syne.

– Jeg trenger ly, sa mannen.

Edvard tok et skritt bakover. Foreldrene hadde alltid vært strenge på at han aldri måtte slippe inn fremmede. Uansett hva de påsto, så skulle han høflig avvise dem og ringe mamma eller pappa.

Bak mannen så Edvard uværet. Store regndråper traff allerede mannen i ansiktet.

– Jeg vet ikke …, sa Edvard usikkert.

– Det kan være livsfarlig å bli her ute, sa mannen og snudde hodet mot været som buldret bak ham.

Hvis Edvard ikke slapp ham inn, kunne mannen kanskje blåse på havet han òg. Tenk om Edvard ble skyld i at mannen døde? Foreldrenes forbud gjaldt i alle andre tilfeller. Når det var sol. Når det regnet lett. Men dette var jo et nødstilfelle.

– Du får vel komme inn, da, sa Edvard og åpnet døra helt opp.