Mannen med seks fingre

1. Mannen i spøkelseshuset

Å nei, hvor var de?

Petter sto midt på tivoliplassen og speidet etter foreldrene. De var jo her for et øyeblikk siden. Hadde han bare vært en halv meter høyere. Det var mennesker overalt, men ingen bein lignet mamma eller pappa sine.

Det verste var at de kom til å bli sinte. Kjefte fordi han ikke hadde fulgt med på hvor de gikk. Han hadde fått streng beskjed om å holde seg i nærheten.

Men det var så mye å se på. De var jo på tivoli. Det skjedde noe overalt.

De hadde akkurat kjørt den lille berg- og dal-banen. Den store var han ikke høy nok til å ta. Det var ikke mange centimetrene om å gjøre. Var det rart han ble litt skuffet?

Han hadde en ekstra unnskyldning. En han brukte ganske ofte. Det var ikke like lett å følge med på alt når man bare hadde ett øye. For tre år siden hadde Petter og kameraten Kristoffer skutt med pil og bue. Selv om de ikke fikk lov. Kristoffer bommet stygt. Veldig stygt. Pilen sto rett ut av øyet til Petter. Det var det vondeste han noen gang hadde opplevd. Nå gikk han med glassøye. Han var fortsatt venn med Kristoffer. Han gjorde det ikke med vilje.

Hvor kunne mamma og pappa være? Petter kikket på alle menneskene. Pappa gikk i jeans. Men han var ikke den eneste. Mamma hadde på seg en passe kort kjole. Men mange damer gikk med kjoler om sommeren.

Vent. Der! Var ikke det pappa?

Samme jakke. Samme hår. Samme bukser. Samme måte å gå på. Pappa forsvant inn i spøkelseshuset.

– Vent, pappa! ropte Petter. – Her er jeg!

Men pappa hadde allerede gått inn. Petter løp etter og smatt foran en familie på fem. Da døra lukket seg bak ham, ble det mørkt. Et stykke lenger fram skimtet han et lys.

 

– Pappa, forsøkte han igjen, litt spakere denne gangen.

Petter hørte et hyl. Han skvatt da et spøkelse med lysende øyne kom ut av mørket og stanset rett foran ham. Forsiktig gikk han videre. Igjen skvatt han da en gapskrattende heks dukket opp fra høyre. Helst ville han bare ut herfra. Like etter oppdaget han en hårete fyr med underbitt, diger pukkelrygg og grusom latter som sto i et bur. Det var ikke så skummelt, for pukkelryggen så ikke særlig ekte ut.. Men det neste rommet han kom inn i, var et torturkammer, Der var det fullt av barn som ble torturert. Og de barna så helt levende ut. Det var barn i strekkbenker. Barn som fikk fjernet negler. Barn som skrek uten lyd. Hadde han ikke visst bedre, ville han trodd at de var utstoppete. Så ekte virket de. Petter fikk frysninger nedover ryggen og skyndte seg videre.

I det neste rommet sto det en kjent skikkelse foran ham med ryggen til.

– Pappa! utbrøt Petter.

Mannen snudde seg, men han hadde han ikke ansiktet til pappa. Han lignet ikke engang på faren forfra. Petter ble irritert på seg selv for å ha tatt så feil. Var synet virkelig så dårlig?

Petter ville fortest mulig ut av spøkelseshuset. Han fikk øye på et grønt skilt for nødutgang. Han dyttet i veggen, som viste seg å være en skjult dør. Bak døra var det en lang, mørk korridor. Petter nølte. Det var neppe lov å gå ut denne veien. Men han ville bare raskest mulig ut. Mamma og pappa lette nok febrilsk etter ham.

Han begynte å gå bortover gangen. I enden var det en dør. Han åpnet den og kom  inn i enda et rom med to nye dører.

– Jaså, hvor skal du? sa en dyp stemme bak ham.

Petter snudde seg og fikk øye på en mann med klumpete nese og en munn som manglet halvparten av tennene. Han lignet på de skumle voksfigurene i spøkelseshuset. Men det var én viktig forskjell: Denne mannen var høyst levende.

– Jeg … jeg skal bare ut, stotret Petter.

– Du vet at du er inne på forbudt område nå? sa mannen og kom nærmere. – Så jeg må bare beklage.

– Beklage? spurte Petter og lurte på om han skulle løpe for livet.

– Ja, for nå må jeg være veldig slem mot deg.

Kjøp boka her