Skattekartet

1. Kartet i kottet

Bestefar var rasende. Han ville absolutt ikke flytte på gamlehjem. Markus hadde aldri sett bestefar så sint før.

– Jeg skal bo i min egen leilighet, din utakknemlige slyngel! skrek han til pappa.

Selv om Markus godt forsto at bestefar ville bo hjemme, så var det ting som tydet på at noen burde passe litt på ham. Bestefar skjelte daglig ut naboene. Han glemte kokende kjeler på komfyren. Og så gikk han rundt med kniv i beltet og tau over armen. Mest fordi han var på jakt etter drapsmenn. Bestefar hadde nemlig aldri helt kommet over at broren hans ble drept for mange år siden. Drapsmennene ble aldri tatt. Pappa sa at bestefar ikke hadde smilt siden det skjedde. Så egentlig var Markus vant til at bestefar var både sint og skummel.

– Det er til ditt eget beste, prøvde pappa.

– Gå og heng deg, din meitemark, sa bestefar.

Plutselig stirret han olmt på Markus.

– Er det du som har satt faren din på denne sinnssyke ideen? sa han.

– Jeg? Nei … jeg har da ikke …, stotret Markus.

– Dere rotter dere sammen mot meg.

Bestefar var ikke så sterk som han en gang var. Han hadde faktisk vært norgesmester i boksing da han var ung. Nå hadde han sunket sammen og stabbet litt når han gikk. Men det fikk ham bare til å virke enda skumlere.

Pappa kom bort til Markus og sa lavt: – Jeg tror det er best du venter her mens jeg kjører bestefar til gamlehjemmet. Du vet hvordan han er. Han kan komme til å bli ganske ubehagelig i bilen.

Markus var bare glad for at han slapp å bli med på kjøreturen, så han nikket.

Det siste bestefar sa før pappa fikk dratt ham ut av leiligheten, var: – Og dere ligger unna tingene mine, lømler.

I løpet av årene hadde bestefar fylt opp leiligheten med bøker, papirer og en masse gamle gjenstander. Og var det én ting Markus var sikker på, så var det at han skulle ta seg en liten kikk når han først hadde sjansen. Særlig på rommet der ingen fikk lov til å gå inn: bestefars kontor.

Døra knirket da han åpnet den. Det lå papirer i bunker. Hyllene var fulle av bøker. Bak bestefars digre pult la Markus merke til en liten dør. Han gikk bort og åpnet den. Det viste seg å være et kott med hyller i fem etasjer. På øverste hylle lå det en caps. I hylla under sto det en sko med røde lisser, under der igjen lå et gult og hvitt fotballskjerf, og deretter en svart hanske. Som om de skulle ha tilhørt noen berømte folk og var på utstilling. Helt nederst lå det en haug med sko, luer og votter i et eneste kaos. Men det virket som om det bare var én av hver.

Var ikke det veldig rart? Men bestefar var antakelig den merkeligste mannen Markus kjente til.

På innsiden av døra til kottet var det slått opp et ark. Kanskje det kunne forklare den underlige utstillingen?

Det lignet et hjemmelaget kart. Søndre granskog sto det øverst. Markus visste godt hvor den skogen lå. På fem steder var det satt et kryss med kommentarer som Ti skritt mot øst fra det store grantreet og Mot nord bak den spisse steinen.

Markus husket at pappa snakket om at bestefar hadde penger, men ingen bankkonto. Tenk om han hadde gravd ned pengene. Ja, tenk om dette rett og slett var et ekte skattekart!

Markus skyndte seg å ta ned kartet, brettet papiret sammen og puttet det i lomma.