Ondskapens kjeller

Ondskapens kjeller1 Den nedstøvete boka

— Jeg vet ikke om dette er så lurt, sa Kine.

Hun sto øverst i kjellertrappa sammen med labradoren Micky.

— Kom igjen. Tenk om det er sant, sa Sivert som allerede sto helt nede i den kalde kjelleren.

— Men hvorfor har vi ikke lagt merke til den boka før? spurte lillesøsteren og ble stående.

— Vi har vel bare oversett den, sa Sivert.

— Det ser ikke akkurat ut som det er noen skatt her nede.

— Det er jo hele poenget med en skatt, den skal være vanskelig å finne.

Sivert begynte å kikke bak noen nedstøvete krakker som sto langs veggen.

— Men mamma og pappa sa …, begynte Kine.

— Ja, de sier alltid at vi ikke får lov til noe som helst. Men i kveld fikk de ikke barnevakt og vi er alene hjemme. Nå har vi sjansen!

Kine kom helt ned i kjelleren og trakk hettejakka tettere omkring seg. Micky fulgte etter og begynte å snuse litt på en gammel gressklipper. Det lyste en enslig pære i taket. De burde likevel tatt med en lommelykt. Det meste av kjelleren lå i mørke.

Søsknene dro inn lukten av mugg. Kjelleren var full av skrot etter de forrige eierne.

— Les høyt det som står i boka, ba Sivert.

Kine gikk helt bort til lyset og leste: — I husets dypeste kjellermørke ligger rikdommen.

— Husets dypeste kjellermørke? Hvor kan det være? sa han oppgitt og så seg rundt. — Det er jo mørkt nesten overalt.

— Gulvet er av betong. Vi kan jo ikke grave her, la Kine til.

— Det står noe mer, ikke sant?

Ikke vekk Vokteren!

— Jeg skjønner ikke det. Skal det liksom være noen som sover her nede?

Søk aldri etter skatten ved fullmåne! leste Kine videre og kikket urolig ut av vinduet. — Ser ut som om månen er bak en sky. Jeg tror den var ganske halv i går.

— Tenk om det bare er de forrige eierne som tuller med oss? Det er veldig sjelden man finner skatter.

— Har du glemt det de sa på skolen?

Sivert hadde ikke glemt det. Men det ville han ikke tenke på nå. Det ville bare gjøre ham enda mer urolig.

Sivert kjente hvor kjølig det var nede i kjelleren. Men han skulle ikke vise søsteren at han var engstelig og kald.

— Vet du hva, denne skatten skal jeg finne! sa Sivert bestemt.

Han snudde seg litt brått og kom borti noen bordplater som rev med seg noen planker og en hylle. Alt veltet med et voldsomt smell. Kine skvatt så hun mistet boka. Micky hoppet en meter i været.

— Vær litt forsiktig, da! ropte hun.

— Unnskyld. Det var ikke meningen, beklaget Sivert.

— Vær stille! sa Kine og lyttet.

Sivert stanset. Micky spisset ører. Det hørtes ut som skraping mot gulvet.

— Hva er …?

Men før Sivert fikk fullført setningen, pilte Micky opp trappa.

— Micky, vent! ropte han etter hunden.

Men Micky ville ikke høre. Han forsvant ut på kjøkkenet og ble borte. Kine og Sivert hadde alltid trodd at Micky var en vakthund som ville passe på dem hvis noe skjedde. Nå stakk han bare!

— Kanskje … kanskje vi også skal … gå opp? sa Kine usikkert.

Igjen hørte de krafsingen. Som om noen klorte neglene over gulvet.

Kine og Sivert så på hverandre. I neste sekund løp de mot trappa. Kine først, Sivert like etter.

De spurtet opp trappa. Men foran seg så de kjellerdøra gli sakte igjen.

Kjøp boka

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: