Kappen

 

1. Mannen med kappen

 

Noah sto helt stille og så på den ukjente skikkelsen som bevegde seg over jordet. Det var nesten som om mannen i den lange kappen fløt over bakken.

 

Noah kikket seg rundt. Veien lå øde. Jordene var tomme. Vinden var kald. Det var seint på høsten. Snart kom vinteren, men nå var det flate landskapet bare grått og vått.

 

Pappa kjørte ham alltid til skolen. Men hver dag gikk Noah alene hjem.

 

Han hadde aldri sett mannen med den lange kappen før. Hva gjorde han midt ute på jordet?

 

Brått stanset mannen hundre meter unna. Han vendte hodet mot Noah. Øynene var som svarte hull. Noah fikk frysninger over hele kroppen.

 

Mannen sto helt stille. Noah holdt pusten og leet ikke en finger. Det kjentes som om vinden krøp innunder klærne. Sola hadde forsvunnet bak et tjukt lag med skyer.

 

Noah snudde og begynte å løpe. Han løp som han aldri hadde gjort før. Men grusveien føltes endeløs. Rundt ham var det jorder på alle kanter.

 

Han snudde seg ikke. Bare løp alt han maktet mens pusten var som ild i halsen. Lårene ble stive av melkesyre. Sekken deiset rundt på ryggen.

 

Var det lette trinn han hørte bak seg? Hele tiden fryktet han at mannen skulle gripe fatt i ham bakfra.

 

Noah forsøkte å presse seg selv til å løpe enda fortere. Men kroppen lystret ikke. Han hadde ikke flere krefter igjen. Det brant i lungene. Mannen med kappen kom til å ta ham igjen når som helst.

 

Og så skjedde det.

 

En fot bakfra spente bein på ham. Noah stupte ned i grusen. Han skled bortover bakken og kjente hvordan ansiktet ble skrapt opp av hard jord og småstein.

 

Han ventet på at mannen skulle sette seg over ham. Dunke harde knyttnever i bakhodet hans.

 

Han hadde tapt.

 

Men det eneste han hørte var pusten i sitt eget hode. Han hadde jord i munnen. Lungene sved.

 

Sakte snudde han hodet. Han grudde seg til å se mannen stå som en diger skygge over ham. Og mest av alt fryktet han de nattsvarte øynene.

 

Men da han vred hodet helt rundt, så han ingen svartkledd mann. Noah kikket bortover veien. Utover jordene. Mannen med kappen var ikke å se noe sted.

 

Men Noah hadde hørt ham rett bak seg. Mannen hadde jo spent bein på ham.

 

Noah satte seg opp og spyttet jord. Det stakk en stein opp av veien. Kunne han ha snublet i den?

 

Han reiste seg og børstet buksa. Da han tok seg til ansiktet, fikk han blod på hendene.

 

Mens han gikk raskt hjemover, snudde han seg hele tiden. Men det var ingen å se noe sted.