En glefsende kjeft

 

1   Gnafsing under senga

— Det er ikke mange som vet dette. Men monstre legger seg ikke alltid under senga, sa Eskil.

— Veldig ofte gjemmer de seg nemlig i skapet, fortsatte Aleksander.

— Det er mye lettere for dem å få tatt en bit av deg når de hopper ut av skapet, forklarte Eskil.

— Når du hører pesing inne på rommet ditt, betyr det at monsteret er veldig sultent, sa Aleksander.

— Det er dårlig gjort å skremme meg! sa Lukas trassig.

Eskil og Aleksander vekslet blikk og hadde problemer med å skjule et smil. Det var over leggetid for Lukas. De eldste guttene hadde nevnt monstrene med jevne mellomrom hele kvelden. Sagt at Lukas ikke måtte bry seg om lydene på rommet. At det var helt normalt at det luktet råtten ånde der inne. At han måtte huske på og ikke la noen kroppsdeler ligge utenfor dyna. At monstre var veldig sultne på denne tiden av året.

Eskil visste godt at lillebroren var redd for å legge seg. I det siste hadde femåringen sutret om rare lyder inne på rommet. Lyder som fikk ham til å løpe hylende inn til mamma og pappa midt på natta. Han var en pysete lillebror med for mye fantasi, mente Eskil.

Før hadde alltid Nina sittet barnevakt. Nina var en voksen dame i nabolaget som sa til foreldrene at hun elsket å sitte barnevakt. Da torde Lukas aldri å klage. Det første hun gjorde var å sende Lukas og Eskil i seng. Barn bør helst ikke sees eller høres, overhørte Eskil at hun sa i telefonen, men de er fine å tjene penger på. Selv satt hun alene i stua og så på blodige filmer mens hun spiste opp godteriet pappa hadde kjøpt inn til alle tre.

Da Nina fikk beskjed om at Eskil var blitt stor nok til å overta jobben, ble hun først veldig sint. Egentlig var Eskil glad for at en dame som var så hissig og streng, ikke fikk sitte barnevakt lenger.

Noen dager etter at hun hadde blitt så sint, kom hun innom og sa unnskyld. Lukas fikk en bamse. Hun håpet nok at mamma og pappa ville ombestemme seg.

Men det gjorde de ikke.

Eskil hadde både gruet og gledet seg til første gangen han skulle sitte barnevakt mens foreldrene var på fest. Han hadde fått med seg klassekameraten Aleksander. Men det var Eskils idé at dette var kvelden de skulle gjøre Lukas tøffere. Det var søren meg på tide.

Lukas fikk lov av Eskil til å være ekstra sent oppe i kveld. Men bare hvis han så en veldig skummel serie på TV. Det var egentlig en sånn serie som verken Eskil eller Aleksander fikk lov å se. Men nå var ikke mamma og pappa her og skrudde over på en annen kanal. Lukas hadde gjemt seg halvveis under teppet, og flere ganger hadde han spurt om de kunne se på noe annet.

— Du er stor nok til å tåle litt gørr nå, mente Eskil.

— Nei, jeg er ikke det, mumlet Lukas.

Da serien om den gale morderen var ferdig, hadde de sendt Lukas på badet for å pusse tennene. Etterpå kom han tilbake i pysjen og spurte: — Det er lyder inne på rommet mitt igjen. Kan jeg sove inne hos deg?

— Jeg har en kamerat på besøk. Ser du ikke det?

— Kan du sitte hos meg til jeg har sovnet, da?

— Hørte du ikke? Aleksander er på besøk. Det er ikke særlig høflig å sitte inne hos deg da. Natta.

Lukas bøyde hodet, snudde og mumlet: — Natta, da.

— Du kan jo ha på lyset.

Lukas svarte ikke. Han sov alltid med taklyset på.

Kameratene lot det gå fem minutter. Det var nesten for enkelt. Det skulle veldig lite til å skremme noen som allerede var så livredd.

— Han kommer ikke til å få sove i hele natt, lo Aleksander.

— Dette blir utrolig gøy, mente Eskil.

Guttene gikk ut på gangen og åpnet sikringsskapet. Eskil visste at den store bryteren var til all strømmen i huset.

— Klar? spurte Eskil.

— Klar, sa Aleksander.

Eskil skrudde av strømmen og alt lyset forsvant. I hånda hadde Aleksander senderen til den gamle babycallen. Den som gikk på batteri. Mottageren lå under senga til Lukas. Aleksander pustet tungt inn i mikrofonen.

— Eskiiil! hørte de Lukas rope inne fra rommet sitt.

— Bli liggende i senga, vesle kjøttstykke, sa Aleksander med dyp, hes stemme i babycallen. Han hadde alltid vært flink på skumle røster. — Hvis du går ut av senga, så spiser jeg deg rå.

— Eskil! Hjelp! ropte Lukas inne fra rommet med høy, tynn stemme. — Det er helt mørkt her! Det er noen her!

Eskil måtte holde seg for munnen for å stanse latteren.

— Gjør deg klar til å dø, sa Aleksander med den samme rustne stemmen. — Hvis du tråkker på gulvet, gnafser jeg deg i meg.

Lukas ble stille. Eskil overtok babycallen og pustet hest og gurglende inn i den. Det var fortsatt ingen reaksjon fra rommet til Lukas.

— Han har sikkert besvimt, flirte Aleksander.

Eskil fant fram Halloween-maskene. Aleksander tok på seg monstermasken med vortenese og kjeften full av hoggtenner. Eskil trædde på et grønt tryne med tre onde øyne og et blodig gap. I hånda hadde de hver sin lommelykt. Deretter løp de bort til Lukas sitt rom, lyste opp maskene nedenfra og brølte: — Nå eter vi deg!

Begge stanset brått. Først lyste de på senga med lyktene. Deretter sjekket de resten av rommet.

Lukas var borte.

Kjøp boka her