Zombienaboen

Zombienaboen_Fotokreditering-GyldendalNaboen er død

Naboen døde en fredag tidlig i oktober. Vanligvis var det trist når noen døde. Men nå trakk alle et lettelsens sukk. Naboen het Nils og var verdens sureste. Han hadde kranglet med alle i løpet av årene. Om parkering. Om fargen på husene. Om høyden på hekken. Noen ganger bare skjelte han ut folk som gikk forbi huset hans. Resten av tiden satt han inne og så skumle tv-serier, og det hadde neppe gjort ham særlig lystigere.

Nils hadde kjeftet på Sara mange ganger. Fordi hun sparket en ball. Fordi hun tygget tyggegummi. Fordi hun så ofte gikk forbi huset hans.

– Dere blir aldri kvitt meg! hadde han ropt en gang han var ekstra sur.

Men nå var han altså død. Hjertet hadde stanset. Freden skulle igjen senke seg over nabolaget. Sara trengte ikke lenger være redd for å gå forbi huset hans. Saras kamerat, Felix, hadde til og med foreslått at de burde ha en fest. Men Sara syntes det var litt drøyt å feire at noen døde.

Nils hadde blitt begravd i går. Ingen av naboene kom i begravelsen. Sara tenkte at Nils måtte ha hatt et trist liv. Dessuten måtte det ha vært slitsomt å være så sint hele tiden.

Sara drev med mattelekser på rommet sitt, da det ringte på døra. Utenfor sto Felix.

– Har du hørt hva som har skjedd? sa han.

– Nei.

– Graven til Nils ble gravd opp i natt. Og liket er borte!

– Hva? Er liket forsvunnet? Hvem kan ha gjort noe sånt?

– Har ikke peiling. Én ting er å ikke like naboen, men å stjele liket hans, det er bare helt utrolig drøyt. Skal vi dra ned på kirkegården og se på graven?

Sara grøsset innvendig, men kjente at det også gjorde henne nysgjerrig.

– Jeg er med, sa hun og tok på seg jakke og sko.

Huset til Nils var lagt ut for salg og det sto allerede et skilt på døra. Da de passerte huset hans, tittet Sara over den viltvoksende hekken og stanset brått.

– Så du det?

– Hva da?

– Gardinene i vinduet. De beveget seg!

– Jeg så ingenting. Er det ikke meglere de heter, sånne som selger hus? Kanskje det var megleren?

– Jammen, tenk om det er innbrudd?

– Det er helt sikkert megleren som gjør huset klart. Vi kan jo bare ringe på og sjekke.

– Jeg vet ikke helt …

– Kanskje megleren viser oss huset?

Da de kom bort til inngangen, oppdaget de noe underlig.

– Døra står på gløtt. Er ikke det litt rart? sa Sara usikkert.

Det fantes ingen ringeklokke.

– Hallo megler? ropte Felix inn i sprekken. – Er du der?

Ingen svarte. Døra knirket da han åpnet den helt.

– Er ikke det … fotspor? sa Sara og pekte på skitne merker langs gulvet.

– Og hva er den lukten?

Felix snuste ut i luften.

– Det lukter liksom … råttent.

– Jeg tror … kanskje ikke … vi skal gå inn, sa Sara usikkert og tok et skritt bakover.

– Men jeg har alltid hatt lyst til å se hvordan Nils har det hjemme. Har ikke du også?

– Jeg vet ikke …

– Nils er jo død. Så dette er jo en perfekt mulighet. Og hvis megleren er her, sier vi bare at familiene våre tenker på å kjøpe huset.

Sara måtte innrømme for seg selv at hun faktisk hadde lurt på hvordan verdens sureste nabo hadde det hjemme.

– Du er vel ikke feig? sa Felix sakte.

Det avgjorde saken.

Kjøp boka her

 

Reklamer
%d bloggere like this: