Halloweenhuset

Halloweenhuset1. Det skumle huset

– Vi kan da ikke gå dit! utbrøt Stian.

– De har sikkert masse godteri! sa Magnus. – Eller tør du ikke?

Stian så på kameraten som hadde på seg en maske med rennende hud. Og så kikket han ned i den nesten tomme gresskarbøtta av plast. Alle gikk den samme ruta og de hadde vært altfor seint ute. Naboene hadde gitt fra seg alt godteriet til sånne som ikke måtte på fotballtrening først.

– Men … ingen går jo dit, sa Stian.

– Det er akkurat derfor vi skal ringe på der. De har ikke gitt bort noe av godteriet sitt.

Magnus så på det store, uhyggelige huset. Hagen var en vissen eng av ugress, busker og lange strå. En takrenne hang skrått ned fra taket. Vinduene var som nattsvarte øyne.

Ingen i nabolaget kjente mannen som bodde der. En sjelden gang kunne man se ham, men bare etter mørkets frambrudd. Da kjørte han rundt i en gammel, rusten bil. Alltid med hette over hodet. Stian tvilte sterkt på at mannen hadde godteri i skapet i tilfelle noen skulle komme på knask eller knep. Samtidig visste han at Magnus veldig sjelden lot seg stoppe når han hadde fått en idé. Selv om ideen var aldri så dårlig.

– Du tør ikke, du? sa Magnus.

Stian svelget. Han skulle så gjerne sagt at han torde. For han var virkelig ingen pingle. Men grensen gikk ved det skumle huset. Dit gikk han ikke.

– Ok, sa Magnus. – Da går jeg vel alene, da. Men da beholder jeg også alt godteriet selv.

Magnus gikk mot huset. Stian sto igjen på fortauet. Han fikk lyst til å be kameraten stanse. Få ham til å skjønne at dette var en veldig dårlig idé. Men han ble bare stående og se vennen åpne porten inn til den overgrodde hagen. Det var så tett av busker og trær at han ikke kunne skimte inngangen fra der han sto.

Kanskje Magnus hadde rett. Tenk om den gamle mannen bare ventet på at noen skulle ta mot til seg og si knask eller knep?

Det var kaldt i lufta og Stian trakk det tynne kostymet tettere om kroppen. Et stykke lenger oppe i veien så han noen vampyrer som fniste og var på vei mot et av nabohusene. Sikkert noen jenter i klassen som også var seint ute.

Sekundene tikket av sted og ble til minutter.

Hvorfor brukte Magnus så lang tid? Kanskje gamlingen måtte lete etter godteriet?

Stian kjente små rykk av uro. Tre minutter hadde passert. Hva skulle han gjøre nå? Stian gikk bort til porten i muren som omkranset eiendommen. Men heller ikke herfra kunne han se inngangen til huset. Skulle han hente pappa eller gå nærmere for å sjekke? Pappa syntes alt ved Halloween var noe skikkelig tull og kom ikke til å bli særlig blid.

Stian gikk inn og snek seg nærmere i skjul bak de forvokste buskene. Inngangen til huset var en høy tredør. Magnus var ikke å se noe sted.

Stian skulle til å løpe vekk, da han hørte subbende skritt bak seg. Raskt kastet han seg ned bak en av de største buskene. Mellom bladene skimtet han en gutt med en grusom maske. Gutten hadde en pose full av godteri og gikk med seige skritt rett mot døra til den gamle mannen.

Før Stian rakk å advare ham, hadde gutten trykket inn dørklokka.

Kjøp boka her

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: