Bødlene på kirkegården

1 Huset på kirkegården

Det var den tristeste dagen i mitt liv.

Jeg ville for alt i verden ikke flytte fra kameratene mine. Klart jeg ikke ville forlate det store og fine rommet mitt.

Men jeg hadde ikke noe valg.

Det verste var likevel stedet vi flyttet til. Huset var en rønne. Og det lå på en kirkegård.

Pappa mistet jobben for et halvt år siden. Vi klarte oss en stund. Men til slutt hadde vi ikke råd til å beholde leiligheten. Og da pappa fikk jobben på kirkegården, takket han ja. Han var til og med fornøyd. For det fulgte med et sted og bo. Jeg hadde bare aldri forestilt meg at huset skulle være så ille. Det var fra 1700-tallet og det så ikke ut som om noen hadde pusset det opp på minst hundre år.

Jeg fikk eget rom. Noen vil kalle det et kott. Taket var skjevt. Tapeten var bulkete og full av flekker. Vi fikk ikke inn senga mi, så pappa la madrassen skrått på gulvet.

— Jeg vet at det ikke blir som før, sa pappa. — Men jeg lover deg at vi skal pusse opp rommet ditt.

— Blir det større da?

— Det blir i hvert fall finere. Husk at det var veldig mange som ville ha denne jobben. Og jeg fikk den!

— Så bra, sa jeg uten innlevelse.

— En av de andre kjeftet og smelte og sa at jeg kom til å angre.

Kanskje han får rett, fikk jeg lyst til å si. Men heller ikke det ville få pappa til å flytte tilbake.

Da vi hadde fått inn møblene, gikk jeg meg en tur på kirkegården. Rundt meg var det gravsteiner så langt øyet kunne se. Den nye skolen lå langt unna. Det bodde ingen i nærheten. Kirkegården var kald og det var ikke et menneske å se.

Huset lå i en den eldste delen. Her var det graver for folk som hadde dødd for flere hundre år siden. Pappa måtte dra helt til andre enden når han skulle spa ut nye graver.

Jeg stanset. Her ville jeg virkelig ikke være.

Foran meg sto det en skjev gravstein. Harry Motteno leste jeg. En eller annen fyr som døde lenge før jeg ble født. Plutselig kokte sinnet opp i meg. Jeg sparket den alt jeg kunne. Steinen falt over ende og traff bakken med en dump lyd.

Jeg angret med en gang. Først prøvde jeg å vippe den opp igjen, men steinen var altfor tung. Nå ble det sikkert pappas jobb å fikse den. Harry Motteno døde i 1760 og hadde ligget der så lenge at det vokste mose på steinen hans. Jeg skulle til å gå, da jeg oppdaget at det sto noe under navnet.

Bøddel.

Tenk på det. Den gang var det noens jobb å ta livet av folk. Hengte bøddelen de dødsdømte? Kappet han hodet av dem? Jeg visste ikke.

Det begynte å bli mørkt. Jeg trakk opp glidelåsen i jakka og skulle til å gå tilbake til huset, da jeg hørte rumling. Gravsteinen lå på bakken og ristet. Som om det var et jordskjelv rett under steinen.

Jeg trakk meg noen skritt bakover.

Ikke før hadde ristingen roet seg, så hørte jeg krafsing. Var det noe som bevegde seg under jorda?

Det var da jeg løp. Som jeg aldri har gjort før. Jeg sprintet rett inn i huset der pappa var i ferd med å sette opp en hylle.

— Pappa, det er lyder ute på kirkegården!

— Hva mener du?

— En gravstein veltet og så begynte den å riste og …

— Hva sa du nå? Veltet den av seg selv?

— Ja, eller jeg var kanskje borti den og …

— Stefan. Har du veltet en gravstøtte?

— Jeg … jeg vil ikke bo her …

— Herregud, gutt. Jeg skjønner at du ikke er glad for å flytte hit. Men nå blir det sånn. Og man velter virkelig ikke gravstøtter. Gå inn på rommet ditt!

— Men det var lyder … krafsing …

— Stefan! Inn på rommet. Sånt gjør du bare ikke.

Jeg gikk inn på rommet og lukket døra så hardt at den holdt på å dette av hengslene.