Spådommen

  1. Spådommen Spåkona i campingvogna

Jeg synes ferie er det beste i hele verden. Men selv ferier kan by på kjedelige dager. Lasse og jeg hadde vært nesten to uker i Danmark med familiene våre, og nå var vi faktisk litt lei av å bade, spille spill og spise is.

Det var da vi oppdaget skiltet utenfor den slitte campingvogna. Spåkone sto det. Inne i vogna satt det altså en dame som mente at hun kunne fortelle noe om framtida vår.

– Tenk at folk lar seg lure av det der, sa jeg.

– Har du noen gang vært hos en spåkone, da? spurte Lasse.

– Nei. Har du?

– Nei. Lurer på hvor mye det koster.

– Tuller du?

– Har du bedre å finne på?

Lasse hadde et poeng. Vi var tomme for ville ideer. Og vi hadde nettopp fått påfyll av lommepenger og ikke rukket å kjøpe en eneste is.

– Vi går inn og sjekker, foreslo Lasse.

Han ledet an gjennom noen strimler av stoff i døråpningen. Innenfor var det mørkt og øynene måtte vende seg til det lille lyset som sev gjennom de tynne, røde gardinene i vinduene. På veggene hang det skumle tremasker.

Vi skvatt da vi oppdaget en eldgammel dame bak et lite bord som sa: – Velkommen, mine herrer.

Hun snakket dansk med en knirkete stemme. Foran henne sto en spåkule diger som en håndball.

– Eh … vi bare lurte på … hvor mye det koster å bli spådd? stotret Lasse.

– Dere betaler det dere vil.

– Det er en bra deal, hvisket Lasse til meg.

– Jeg vet ikke om jeg vil bli spådd, hvisket jeg tilbake.

– Vi vil gjerne bli spådd, sa Lasse høyt til dama.

– Jeg spår bare en av gangen. Den andre må gå ut. Og jeg begynner med deg.

Den knoklete, skjeve pekefingeren var rettet direkte mot meg.

– Eh … jeg vet ikke, sa jeg og så usikkert på Lasse.

– Ok, da går jeg ut så lenge, sa Lasse og smilte. – Og lykke til.

Det var guffent å være alene igjen med den gamle dama. Det blinket i store ringer på hver finger. Håret var dekket av et svart tørkle og hun hadde et digert kjede rundt halsen. Det var noe rart med de matte, brune øynene som stirret intenst på meg, som om hun kunne se tvers gjennom meg.

– Sett deg ned, kjære deg, sa hun.

Jeg vurderte å stikke, men ville ikke at Lasse skulle le av meg. Derfor satte jeg meg på den ledige krakken ved bordet.

– Hmmm, knirket spåkona og stirret ned i kula. – Jeg ser et rådyr.

– Et rådyr?

– Ja, et vakkert rådyr Men jeg ser også at moren din er alvorlig syk.

– Eh, nei, jeg tror ikke det …

– Hmmm, knirket hun igjen.

Spåkona kikket opp på meg igjen. Blikket hennes var tomt og stirrende på én gang. Dette var ikke noe gøy. Jeg fikk virkelig lyst til å bare løpe ut.

– Jeg liker ikke det jeg ser, sa hun sakte og stirret ned i glasskula på nytt.

– Eh, nei vel …

– Dette er ikke bra, fortsatte hun og ristet på hodet.

– Hva er det du ser, da?

Spåkona satte det glassaktige blikket i meg igjen.

– I morgen kommer du til å ta livet av Lasse.

Kjøp boka her

Én kommentar to “Spådommen”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: