De besatte

1. kapittel:

De nye naboene

Det hele begynte den dagen nabojenta flyttet inn. Jakob syntes Hanne og familien hennes virket så hyggelige. Moren til Jakob hadde bakt kanelboller, og sammen gikk de bort med en kurv for å hilse på.

       – Tusen takk! Så utrolig hyggelig, sa moren til Hanne. – Dere må komme til oss på grilling en dag.

       – Ja, det vil vi gjerne, sa moren til Jakob.

       – Kanskje du kan vise meg litt rundt her? spurte Hanne og så på Jakob.

       – Om jeg … ja, klart jeg kan … ja, det kan jeg, stotret Jakob.

       – Etter middag, kanskje?

       – Jo, det passer fint.

       Da de møttes samme ettermiddag, føltes det som om Jakob hadde kjent henne lenge allerede. Det var som om de kunne prate om alt. Han viste henne skolen og butikken, og fortalte litt om de andre naboene. Hanne sa at de hadde flyttet fra et utrolig kjedelig sted, og at hun håpet at alt ville bli bedre her. Men hun virket ikke særlig imponert over skolen, butikken eller historiene fra nabolaget.

       – Er det ikke noe mer spennende rundt her? spurte hun.

       – Eh, jo, sa Jakob.

       Han viste henne froskene i dammen bak garasjene, og den hjemmelagde klatreveggen som ble kalt Oppturen.

       – Er dette virkelig alt?

       – Eh, vi har jo Våghalsen, da.

       – Det hørtes mer interessant ut. Hva er det?

       – Et gammelt steinbrudd. Det går en slags spiss utstikker ut fra fjellet. På den er det en sti som kalles Våghalsen, der fjellet går stupbratt ned på begge sider. De tøffeste har visst gått helt ut på tuppen.

       – Den vil jeg gjerne se.

       De gikk gjennom et lite skogbryn før de kom ut i åpent terreng, der bakken sluttet brått. Jakob holdt seg et stykke unna kanten, men Hanne gikk helt bort til den og tittet ned. Egentlig fikk ikke Jakob lov til å gå hit, og han måtte nok innrømme for seg selv at han hadde mer enn litt høydeskrekk. Men han ville så gjerne imponere Hanne.

       – Oi, det der må være Våghalsen, sa hun og pekte mot den smale stien som gikk ut i ingenting.

       Jakob nikket. Stien endte liksom i løse lufta. Han hadde hørt om folk som hadde gått ut på den, snudd helt ute på spissen og balansert tilbake. Men han hadde aldri selv sett noen gjøre det.

       – Dette stedet er kanskje ikke så verst likevel, sa Hanne.

       – Så bra, sa Jakob og var fornøyd med at han hadde overbevist henne.

       – I hvert fall hvis du viser meg.

       – Hva mener du?

       – Hvordan man går på den. For du er jo en som tør det, ikke sant?

       Jakob stirret på henne. Det lyste forventningsfullt av ansiktet hennes.

       – Jeg vet ikke, sa han usikkert.

       – Det ville gjort denne dagen helt perfekt.

       – Eh, ja, altså … jeg har ikke gjort det før, men det er jo andre som har gjort det …

       – Akkurat. Da kan det jo ikke være så farlig? Jeg kan se på deg at du har god balanse.

       – Ja, jeg har vel kanskje det.

       – Du er min helt, Jakob. Du kommer til å få et helt spesielt sted i hjertet mitt.

       Det var ikke lett å forstå hvorfor han tenkte at han kunne klare det. Men plutselig føltes det som om han kunne bli en annen og bedre utgave av seg selv hvis han våget seg ut på den stien. Det ville være spennende å prøve noe så farlig.

       Dessuten var Hanne den peneste jenta han noen gang hadde sett. Tenk om dette kunne bli den sommeren han fikk seg kjæreste!

       – Jeg kan jo … kanskje … gjøre det.

       Hanne hoppet opp og ned mens hun klappet i hendene og smilte.

       – Når du har gjort det, vil jeg gjerne gi deg et kyss på kinnet. Er det ok?

       – Ja, eh, jo, det kan du vel, sa Jakob og kjente at han ble helt varm i ansiktet.

       Han gikk bort til den smale stien. Det vokste ugress og blomster langs kantene. Han visste godt at han ikke måtte se ned. Det gjaldt å tenke at dette var en helt vanlig sti. Han pleide da ikke å falle eller tråkke skjevt på en sti i skogen. Hvorfor skulle han gjøre det her, bare fordi det var langt ned på begge sider? Han torde ikke engang tenke på hvor langt ned det var, men det skulle ikke forundre ham om et fall betydde den sikre død.

       Han gikk et forsiktig skritt ut på utstikkeren. Og så et skritt til.

       – Så modig du er! sa Hanne bak ham og klappet i hendene.

       Han tok enda et skritt, og var ikke engang ustø. To skritt til. Nå var han halvveis.

       – Jeg er så imponert over deg! ropte Hanne. – Du er min helt!

       Det gjaldt bare å ikke tenke på hvor høyt oppe han var, eller hva et feilsteg ville bety. Han plasserte hvert skritt trygt på den smale stripen av jorddekket fjell.

       Så kom han til enden av stien. Alt han trengte å gjøre var å snu, gå raskt tilbake og innkassere kysset på kinnet. Men å snu seg helt rundt på så liten plass var alt annet enn lett. Han satte føttene skrått og dreide kroppen. Fortsatt klarte han å unngå å se ned.

       Men balansen ble dårligere når han så rett framfor seg. Det ble umulig å ikke titte ned på føttene for å se hvor han plasserte dem. Være stø, ikke svaie og ikke tvile.

       Men så snart han så ned, var det ikke føttene han festet blikket på. Det var alt som var langt, langt under ham. Det føltes som et sug i kroppen. Dessuten ble han svimmel, og han kunne ikke bli svimmel nå! Han måtte dreie kroppen helt rundt og komme seg fort tilbake på trygg grunn. Det hastet!

       Stupet trakk ham mot seg. Han prøvde å gjenvinne balansen ved å flakse med armene. Men det hjalp ikke.

       Jakob falt, og han var helt sikker på at han dalte mot den sikre død.