Slakterskogen
Familiens store hemmelighet
Emilie måtte innrømme at hun var redd. Skikkelig redd. For i dag fylte hun ti år.
Hun var misunnelig på klassekameratene sine, som fikk ha et stort barneselskap på tiårsdagen sin. I stedet for feiring, måtte hun for første gang gå inn i det forbudte rommet. Egentlig het det Tordensalen, og selv om Emilie hadde vært i alle de andre rommene i det kjempestore huset, så hadde foreldrene alltid vært nøye med å holde Tordensalen låst.
Men nå skulle alt dette forandre seg. I dag var hun gammel nok til å ta del i familiens store hemmelighet.
– Da går vi, kjære Emilie, sa moren og la en hånd på skulderen hennes.
Stemmen hennes dirret av nervøsitet.
– Ok, sa Emilie og kikket opp på det alvorlige ansiktet hennes. – Men hva er det egentlig som skal skje nå?
– Du får snart vite det, sa moren.
Sammen gikk de gjennom den store hallen med alle de gamle familiemaleriene på veggene. Og plutselig sto hun der, foran de doble dørene med utskjæringer som førte inn til Tordensalen. Sakte gikk dørene opp, og der inne var de alle sammen: faren, onkel og tante, fetter og kusine, og ikke minst bestemor, hun som først hadde fortalt Emilie hvor viktig tiårsdagen var i deres familie.
– Velkommen, sa faren. – Og gratulerer med den helt spesielle dagen din, Emilie.
– Takk, sa Emilie og trådte inn i det store rommet.
Også her var det store malerier på veggene. Et av dem var av huset i storm, et annet var fra en tett skog, og bak faren var det et stort portrett av en gammel mann. Emilie visste at det var tipptippoldefaren hennes, han som hadde bygd dette huset for nesten 200 år siden.
– Vi har ventet på denne dagen, Emilie, fortsatte faren. – Som du vet, så har vi mange tradisjoner i familien vår. Men noen er viktigere enn andre, og det som skal skje i dag, er det aller viktigste.
Emilie trakk pusten og ventet spent på at han skulle si mer.
– Som du sikkert kjenner til, så startet Leonard, tipptippoldefaren din, slakteriet som la grunnlaget for rikdommen vår. I dag eier vi den største kjeden av slakterier i hele Europa. Det er en stor suksess. Men familien vår har også opplevd mye motgang. Vi har mistet uvanlig mange barn opp gjennom årene.
Faren ble stille og så trist ut. Emilie hadde hørt om disse barna som hadde dødd. Det var ikke noe det ble snakket ofte om, men hun visste godt at det var mange av dem. Men alt hadde skjedd før Emilie ble født.
Faren trakk pusten og ble seg selv igjen.
– De som har vokst opp i denne familien, har alle blitt svært framgangsrike ledere for slakterikjeden. For din tipptippoldefar var ikke som andre. Han ville bare ha de tøffeste og smarteste til å drive slakteriene. Er du en av dem, Emilie?
Hun svelget tungt. Det hendte hun tenkte at slakting av dyr ikke var noe for henne, men det var ikke noe man snakket høyt om i denne familien.
– Jeg tror det.
– Du kan ikke bare tro det. Du må vite det inne i hjertet ditt.
Emilie prøvde å kjenne etter. Hun skjønte at dette var viktig.
– Jeg tror … nei, jeg vet jeg er det.
– Fint. For nå kommer den store testen. Alle i denne familien må nemlig gjennom et ritual den dagen de fyller ti. Og dessverre kan det være litt farlig.
– Litt farlig? gjentok Emilie.
– Ja, eller veldig farlig. Det kommer antakelig til å være det farligste du gjør i hele ditt liv.
– Oi. Hva er det?
De andre vekslet blikk. Det virket nesten som faren grudde seg til å si det.
– Du må gå alene gjennom Slakterskogen.
– Hva? Slakterskogen? sa Emilie forskrekket.
– Kommer du helskinnet ut på den andre siden, så får du din egen nøkkel til dette rommet. Du vil være med og drive slakteriene, og det vil gå deg særdeles godt her i livet.
– Og hvis jeg ikke kommer ut på den andre siden?
Faren så ned.
– Da blir du en del av familiens tragedie.
– Mener du … at jeg kan dø?
– Du må ikke tenke den tanken, Emilie. For hvis du gjør alt riktig, så går dette bra.
– Men jeg vet jo ikke hva jeg skal gjøre.
– Vi skal rettlede deg.
– Rettlede? Dere sier jo at jeg kan dø.
Emilie kjente at det knøt seg inne i henne. Helt siden hun var bitte liten, hadde alle sagt at hun aldri måtte gå inn i Slakterskogen. Det var en viltvoksende urskog helt ytterst på den store eiendommen. En gang for noen år siden, da hun var fem eller seks år, hadde hun likevel blitt nysgjerrig og gått helt bort til den mørke, forvokste skogen. Og mens hun sto der og stirret inn mellom de gamle og krokete trærne, krattene og klatreplantene, hadde det gått kraftige frysninger nedover ryggen hennes, som om kroppen advarte henne mot skogen. Etterpå hadde hun holdt seg langt unna den.
– Men jeg skjønner ikke, sa hun tynt. – Hvorfor må jeg gå gjennom Slakterskogen?
– Det er nå du skal få vite denne familiens store hemmelighet. Din tipptippoldefar oppsøkte en gang i tiden de mørke kreftene for å få hjelp til å drive slakteriet sitt. Som betaling for hjelpen måtte han akseptere at det ble kastet en forbannelse over familien hans. Familien vår. Hvis et barn ikke går inn i Slakterskogen på tiårsdagen sin, kommer hele familien til å dø.
– Hva? Alle sammen?
– Ja, hele slekten.
– Men … men … men tenk om det ikke er sant?
– Kjære Emilie. Jeg hadde virkelig ønsket at du ikke måtte gå inn i Slakterskogen, men det er dessverre ingen vei utenom. For du vil vel at vi skal leve?
– Jo, jeg … vil jo det.
– Da må du gjøre deg klar.
Hva mente faren med klar? Emile forsto ikke hvordan noen kunne være klar for noe så farlig. Dessuten slo en annen tanke ned i henne. Den tok så stor plass at hun måtte si den høyt.
– Tenk om … jeg aldri kommer ut igjen?
Ingen svarte, og alle slo blikket ned. Hun kunne se at det rant en tåre nedover kinnet til bestemor.
Svingens mørke verden 