Nattevakten

1. En skygge over skjermen

– Det er den eneste løsningen, sa pappa under middagen. – Du må bli med meg på nattevakt.

– Så kult! jublet Bastian.

Pappas jobb var å være nattevakt på museet i byen, og Bastian hadde alltid hatt lyst til å være med ham. Dessverre var det ikke lov for pappa å ha med barn på jobben. Men i dag var det krise. Mamma skulle ha kommet hjem i kveld, men flyet ble kansellert, og nå måtte hun overnatte i København. Bastian var helt enig i at han var for liten til å være alene om natten. Han ville mye heller være med pappa på nattevakt.

– Vi tar med sovepose og liggeunderlag. Og du er faktisk nødt til å sove hvis du skal bli med, sa pappa.

– Ja da, lovet Bastian. – Passer du på den utstillingen med diamantene ennå?

– Ja, men smykkeutstillingen varer bare i to dager til. Det skal egentlig bli godt å slippe å ha så store verdier i museet. For én av de diamantene kunne man kjøpt hele leiligheten her.

– Kan jeg få holde en av dem?

– Akkurat det garanterer jeg at du ikke får lov til. Hvis du skal være med, må du være på kontrollrommet hele natten. Jeg har jo ikke lov til å ha med meg barn på jobb, det vet du jo.

– Ok, ok, jeg lover, forsikret Bastian.

 

Like etter var de på vei mot museet. Bastian måtte vente utenfor til pappa hadde overtatt og kveldsvakten var gått hjem. Deretter smuglet pappa ham inn bakveien og videre inn på kontrollrommet. Museet var fullt av alarmer, og fra kontrollrommet hadde de oversikt over hele det store bygget ved hjelp av tre skjermer som overførte bilder fra flere kameraer om gangen. Akkurat nå var det bare Bastian og faren som voktet kunstskatter fra hele verden! Bastian kjente at han ble litt imponert over pappa som hadde en så viktig jobb.

Pappa rullet ut soveposen og liggeunderlaget og sa: – Klokka er over ti og du har skole i morgen.

– Vær så snill, protesterte Bastian. – Kan jeg ikke få hjelpe deg med å overvåke museet. Bare litt!

– Ok, men bare en liten stund.

– Kult. Kan vi se etter spøkelset med kameraene?

Pappa hadde fortalt historien om Den hvite damen som bodde på museet. En gang Bastian var og så en utstilling sammen med mamma, sto hun i en hvit kjole i et av rommene. Om dagen så hun bare ut som en stor dukke.

– Det med at Den hvite damen spøker, er bare en historie noen har funnet på for å lokke folk til museet. Jeg har jobbet her i fire år og aldri sett noe til henne, sa pappa.

– Men jeg så henne jo i det ene rommet.

– Ja, men det er bare en utstillingsdukke. Spøkelser skal gå rundt om natten, og etter fire år burde jeg nok ha sett henne om hun virkelig spøkte.

– Men hvorfor står hun i museet?

– Den hvite damen hjalp visst barn i byen her for lenge siden. Men jeg tror vi skal konsentrere oss om virkelige personer i kveld. Kom og sett deg, så skal du få være nattevakt.

Bastian fikk en høy kontorstol, akkurat som den pappa satt i. Pappa klikket seg gjennom kameraene, og etter hvert fikk Bastian overta kontrollen. Egentlig hadde det kanskje vært morsommere å vokte museet på dagtid, når det faktisk var mennesker på skjermene. For nå var jo alt helt dødt. Et mørkt og stille museum med gamle smykker, statuer og malerier.

– Ser ut som du har taket på dette, sa pappa. – Jeg stikker en tur på do, så kan du passe på så lenge.

– Tøft!

Pappa gikk ut av kontrollrommet, og nå var det faktisk Bastian som overvåket hele museet alene. Det kjentes voksent og ansvarsfullt. Han klikket seg fra kamera til kamera. Ja, nå kunne tyvene bare prøve seg! Han hadde full kontroll.

På skjermen så han pappa gå inn på doen. Sånn hadde det vært kult å ha det hjemme, så kunne han følge med på alt foreldrene gjorde. Han skiftet kamerabilde. Vent, hva var det? Var det et hode han så bevege seg raskt forbi kameraet? Det kunne da ikke være pappa. Hodet var jo helt svart, og pappa var dessuten på do? Hadde det enda vært en dame i hvit kjole, så kunne han fått bevis for at Den hvite damen gikk igjen på museet. Men dette så ut som en person med svart hette.

Bastian klikket seg til neste kamera. Deretter de neste, raskt etter hverandre. For så å gå tilbake igjen. Det var ingen flere bevegelser. Kunne det bare ha vært en forstyrrelse på skjermen?

Han måtte få tak i pappa.