Gjenferdene på skolen

1. Lærerens godnatt-historie

Marte gledet seg antakelig enda mer enn de andre til overnattingen på skolen. For det var nemlig hennes idé. Men hele klassen var med på å overtale læreren, og til slutt hadde Gunnar sagt ja.

Nå hadde de spist pizza og godteri, hatt tegnestafett og spilt Alias. De hadde ryddet vekk pulter og stoler i klasserommet, og lagt ut liggeunderlag og soveposer. Etter tur hadde de vært inne på do og pusset tennene, før de krøp ned i soveposene. Gunnar slukket taklysene og tente et enslig stearinlys på kateteret. Nå gjensto det aller beste, for Gunnar hadde nemlig lovt dem et skikkelig godnatt-grøss.

– Ligger alle godt? spurte Gunnar.

– Ja, svarte de i kor.

Marte trakk opp glidelåsen i soveposen og kjente på det nye smykket i halsgropen. Det siste som skjedde før hun dro hjemmefra, var at bestemoren hadde lagt et gammelt smykke om halsen hennes og sagt at fra nå av var det hennes. Egentlig var det veldig rart. For det var verken bursdag eller jul. Og amuletten var virkelig vakker, med et mønster i fine buer. Betingelsen var at hun gikk med det hele tiden, også når hun sov. Det hadde Marte lovt.

Læreren kremtet og sa: – De fæleste historiene kommer ikke fra fantasien vår. Det er sånne som faktisk har skjedd. Og i kveld skal jeg fortelle dere en slik historie fra virkeligheten. Og ikke bare er det sant, men det grufulle skjedde her på denne skolen.

– Hæ? Her?

Elevene begynte å snakke i munnen på hverandre. Marte satte seg opp. Hadde det virkelig skjedd noe forferdelig på skolen? Dette måtte hun høre.

– Sikker på at dere ikke vil ha en fantasihistorie om blodtørstige vampyrer i stedet? spurte Gunnar.

– Nei, nei, protesterte klassen. – Fortell!

– Ok, da har dere bedt om det, sa læreren.

Marte trakk soveposen tettere omkring seg. Klart hun ville vite hva som hadde skjedd på skolen deres. Selv hadde hun bodd i nabolaget hele sitt liv. Faktisk hadde familien hennes bodd her i flere generasjoner. Men hun kunne ikke huske at verken mamma eller bestemor hadde nevnt noe skummelt om skolen. Men hadde de ikke vært litt ekstra nervøse da hun skulle dra? Rart hvordan voksne kunne bli redde hver gang man gjorde noe litt uvanlig.

– Det skjer nemlig rare ting på denne skolen, begynte Gunnar. – Når vi lærere jobber sent, er det mange av oss som har opplevd uforklarlige lyder og at ting har flyttet på seg. Til og med en slags knurring fra kjelleren har vi hørt.

Han klødde seg litt på kinnet. Alle lyttet intenst.

– For et par uker siden kom en tidligere rektor innom for å hilse på, og han begynte plutselig å fortelle at denne skolen hadde vært et sykehus for veldig lenge siden. Men for over seksti år siden ble sykehuset nedlagt og først tjue år seinere ble det ombygd til skole. Og sånt skulle man tro skjer iblant. Men det viste seg at det var en helt spesiell grunn for nedleggelsen. Ja, jeg kjenner at hårene på armen min reiser seg, bare jeg tenker på det.

Gunnar tok en pause. Marte kunne knapt huske at det hadde vært stillere i klasserommet.

– En mørk kveld i 1954 kom to foreldre til sykehuset med en uregjerlig gutt, fortsatte læreren. – Gutten het Randolf, og bodde i et av husene som fremdeles ligger rett overfor fotballbanen.

Det gikk et støkk i Marte. Bestemoren hadde alltid bedt henne om å holde seg langt unna en av familiene som bodde der. Kunne det være det samme huset?

– Det skummet fra munnen mens han knurret, brølte og skrek, fortalte Gunnar. – Blikket var helt vilt og det var umulig å holde ham i ro. Legen ga ham en beroligende sprøyte, men det hadde veldig liten effekt. Randolf sparket, slo og bet, så til slutt så de ingen annen utvei enn å spenne ham fast i en seng med reimer. Så sendte de foreldrene hjem og sa at de skulle tilkalle en spesialist neste morgen. En sykepleier gikk jevnlig innom for å se til ham. Hver gang knurret han og forsøkte å vri seg ut av reimene.

Læreren tok en liten pause igjen. Marte ventet spent på fortsettelsen.

– Klokka nærmet seg fire på natta, da sykepleieren kom inn på rommet og oppdaget at Randolf ikke lenger var der. Lærreimene var røket tvers av i festet, noe som aldri hadde skjedd før. Hun sa straks fra til de to andre nattevaktene og alle begynte å lete etter gutten. Sykepleieren oppdaget en fuktig stripe bortover gulvet. Som om noen hadde slept seg gjennom gangen mens det blødde fra et åpent sår. Hun fulgte sporet helt ned i kjelleren og inn i et av de innerste lagerrommene. Og der …

Gunnar svelget, som om han gruet seg til å fortelle resten.

– Hva skjedde da? spurte Marte, hun klarte ikke å holde det inne.

– Det hørtes et forferdelig skrik og de andre sykepleierne løp ned i kjelleren. Og da de kom ned dit så fikk de se …

Læreren renset stemmen.

– Det var blod på gulvet. På veggen. Til og med blodsprut i taket.

– Var gutten … var han død? stotret Marte.

– De var … borte, både gutten og sykepleieren. De fant ingen.

– Men hvor var de?

– Politiet ble tilkalt og det ble foretatt en av de største leteaksjonene noen gang. Letemannskapene søkte gjennom hele sykehuset, i området rundt, i skogen, i vannet, overalt. Men Randolf og sykepleieren ble aldri funnet. Og ingen ville bli lagt inn på et sykehus hvor folk forsvant på grusomme måter, så kommunen måtte til slutt legge det ned.

– Og så lagde de skole i stedet?

– Ja, etter mange år gjorde de det. Men er det ikke fascinerende da dere? Her hvor vi skal sove i natt var åstedet for en av de største krimgåtene i Norge. Faktisk er vi den første klassen som noen gang har overnattet her. Den gamle rektoren tror at det er gjenferdene til Randolf og sykepleieren som lager lydene og flytter på ting. Men det er heldigvis ikke alle som tror på sånt. Får dere sove nå, eller?

Noen mumlet tror det og kanskje, men de fleste svarte ikke. Marte trakk soveposen enda lenger opp og så på de andre. De skjønte alle at det kunne bli veldig vanskelig å sove etter lærerens historie. Gunnar blåste ut stearinlyset på kateteret. Men heldigvis ble det ikke helt mørkt, siden fullmånen lyste inn av vinduet.

Kjøp boka her


Advertisements
%d bloggers like this: