Grusomme netter

1. Den første natta

Jenny lå i senga og så opp i taket. Noe hadde vekket henne. Forsiktig snudde hun hodet.

Det var midt på natta. Utenfor hang fullmånen og lyste opp rommet. De hadde ikke rukket å henge opp gardiner. Hun skimtet skrivebordet, hylla og skapet med klær.

Var noe annerledes? Og hvor mye var klokka? Hun satte seg opp i senga for å sjekke. Men vekkerklokka på nattbordet var borte. Det samme var Donald-pocketen som hun hadde lest i før hun sovnet. Og nå så hun at de gamle dukkene hun hadde arvet av bestemor, satt i en slags ring på gulvet. Noe av det siste hun hadde gjort før hun la seg, var å plassere dem på hylla ved siden av skapet. Hun var helt sikker på det.

Jenny skrudde på lyset over senga. Forsiktig smøg hun seg ut av dyna og tasset bort til dukkene. I midten av sirkelen lå Donald-pocketen støttet opp av vekkerklokka. Som om dukkene satt og leste tegneserier.

Jenny kjente seg plutselig veldig kald. Som om en isvind blåste gjennom rommet. Armene ble nuppete av gåsehud.

Hun fikk lyst å løpe til mamma og pappa. Men hun ville ikke vise at hun var redd. Det var første natta de sov i det nye huset. Klart ting var uvant.

Hun krøp raskt tilbake under dyna og kikket opp i taket.

Det var rart å flytte. Hun og mamma hadde pakket ned alle tingene på det gamle rommet hennes. Det var trist å aldri skulle bo der igjen.

Men hun hadde vært heldig. Hun og tvillingbroren Jakob måtte trekke lodd om hvem som skulle få det største rommet. Og hun hadde vunnet! Jakob måtte bo i rommet ved siden av. Det var ganske mye mindre. Jakob hadde blitt temmelig sint og skuffet. Men de hadde fått hver sin presang av mamma og pappa. Pappa mente at et nytt hus måtte feires. Hun hadde fått et smykke som forestilte en liten engel.

Akkurat nå følte hun seg likevel ikke så heldig. Da hun slukket lampa, så rommet annerledes ut i månelyset. Det var fullt av mørke, lange skygger.

Det hadde tatt tid å få alt i orden på rommet i går. Mamma og pappa måtte be henne få opp farten flere ganger. Det ble temmelig seint før hun hadde fått leker og bøker opp av kassene. Var hun blitt så sliten at hun hadde glemt at hun plasserte dukkene i en sirkel midt på gulvet? Hun var ikke typen til å glemme sånt.

I landet mellom drøm og virkelighet kunne noen ganger fantasien løpe løpsk, pleide mamma å si. Kunne hun ha gjort det i søvne?

Jenny kjente en uro i kroppen. Dukkene i sirkelen. Tingene som hun helt sikkert hadde hatt på nattbordet. Lyden som hadde vekket henne.

Noen hadde vært inne på rommet hennes.

Hun ble liggende våken og lytte. Men ingenting skjedde. Etter hvert kjente hun seg trøtt igjen og forsvant inn i nye drømmer.

– Hei, lille venn, hørte hun en kjent stemme si.

Hun glippet med øynene. Over senga sto mamma og smilte. Sola skinte gjennom vinduet.

– I dag skal du begynne på ny skole. Det blir spennende, sa hun.

Bak henne så hun ansiktet til Jakob.

– Din trøtting, sa han. – Nå skal jeg ned og få den beste faste plassen ved kjøkkenbordet.

– Ingen faste plasser! ropte mamma etter ham.

Jenny satte seg opp i senga. Mamma strøk henne over kinnet og gikk ut. Jenny så seg rundt. Vekkerklokka sto på nattbordet. Ved siden av Donald-pocketen. Det satt ingen dukker i en sirkel på gulvet. De var plassert på hylla. Akkurat slik hun hadde satt dem da hun pakket ut i går.

Jenny gned seg i øynene. Hadde hun bare drømt alt sammen?

På skrivebordet lå det fine, nye smykket. Jenny bestemte seg for å ha det på i dag. Hun trakk pusten, gikk ut av senga og åpnet klesskapet for å finne klær.

– Hva?

Alle kjolene og jakkene hun hadde hengt opp på kleshengere dagen før, lå i vill uorden i bunnen av skapet.

Kjøp boka her