Den slemme eleven

1. Den nye eleven

Det var fem dager igjen til den store fotballkampen. Vi snakker om den største skoledagen i året. Og i år var jeg kommet med på laget.

Ok, jeg var bare reservekeeper. Men det kunne jo hende at jeg fikk spille.

Jeg var i godt humør da jeg kom på skolen denne mandagen. Da læreren fortalte at vi hadde fått en ny jente i klassen, tenkte jeg egentlig bare at det skulle bli hyggelig å bli kjent med henne.

Så feil kunne jeg ta.

I starten virket hun som en helt vanlig jente. Lyst hår, blå øyne og passe kule klær.

Hun fikk pulten foran meg.

I friminuttet etter første time, gikk jeg bort til henne.

– Hei, jeg heter Tale, sa jeg.

– Å, hei. Jeg heter Marie. Så utrolig fin du er på håret.

Det var hyggelig sagt. Jeg burde jo blitt glad. Men ingen hadde sagt at jeg er fin på håret før. Det er kanskje fordi mamma klipper meg og hun har en veldig sløv saks. Panneluggen min er hakkete og skjev. Ganske stygg, faktisk.

– Takk, svarte jeg usikkert.

Marie ga også de andre jentene komplimenter. Hun likte den slitte jakka til Vilde, de rare øredobbene til Elise og plastringen til Beate. Det var hele tiden som om hun så etter noe stygt som hun kunne si var utrolig fint.

Man skal være hyggelig mot nye elever. Ikke tenke at de er ondskapsfulle. Derfor besluttet jeg å gi henne en ny sjanse.

– Du har veldig stilige bukser, sa jeg til henne i storefri.

– Å, takk.

– Liker du fotball?

– Hvordan det?

– Jo, på fredag er det den årlige fotballkampen mot naboskolen.

– Tror du at dere vinner?

– Vi kommer til å knuse dem.

– Du kan vel ikke vite at dere skal vinne på forhånd, sa hun kort.

Jeg skjønte ikke hvorfor hun virket så irritert. Det hadde da ingenting med henne å gjøre.

– Spiller du, da? spurte hun.

– Jeg er reservekeeper.

– Å ja. Så du må sitte på benken hele tiden?

– Det kan jo hende at keeperen blir skadet.

– Men det er ikke særlig vanlig?

– Nei, det er vel ikke det.

– Når er det dere trener, da?

– Rett etter siste time.

Etter skolen dro jeg ned på fotballbanen. På den lille tribunen satt det ett eneste menneske. Det var Marie. Hun vinket til meg og jeg vinket tilbake.

– Hei Tale, kom deg i mål, sa gymlæreren.

Han delte inn i to lag, og jeg fikk lov å bli rundspilt av Fredrik. Ingen var like god med ballen som Fredrik. Han var vår blanding av Messi og Ronaldo. Han åpnet hele treningen med å sette inn et skudd fra veldig skrått hold. Med han på skolelaget, visste jeg at det skulle mye til å slå oss.

Det endte med at jeg slapp inn åtte mål. Fredrik scoret sju av dem. Marie hadde forsvunnet fra tribunen. Hun ble vel lei.

Etter treningen hev Fredrik seg på sykkelen. Jeg ruslet sakte sammen med Samira. Vi hadde gått et lite stykke langs gangveien, da vi oppdaget noe som lå inne i buskene nederst i bakken.

– Er det en sykkel? spurte Samira.

– Og et bein? undret jeg.

Vi løp ned og oppdaget at Fredrik lå der mens han holdt på beinet sitt og stønnet.

– Hvordan går det? spurte jeg.

– Jeg har veldig vondt i beinet.

– Hva skjedde?

– Bremsene virket ikke.

Først hjalp vi Fredrik ut og deretter dro jeg fram sykkelen. Begge bremsevaierne på sykkelen hans var kappet!

Kjøp boken