Spøkelseshotellet

 

 1. Uling i mørket

Ine våknet brått. Hva var det som hadde vekket henne? Hun ble liggende og lytte. Alt hun hørte var susingen fra vinden utenfor.

Hun så seg rundt. I dobbeltsenga lå mamma og pappa og sov tungt. Selv lå hun i en ekstraseng borte ved vinduet. Det var alltid uvant å sove borte. Mørket var skumlere, liksom.

Det var pappa som ville hit. Han sa at det måtte være spennende å bo på et hotell der det spøkte. Mamma lot seg overtale fordi hun hadde hørt at restauranten var god. Ine hadde ikke noe hun skulle ha sagt.

Kvelden hadde vært hyggelig. De spiste god mat, og Ine så på tv før hun sovnet. Ingenting merkelig skjedde. Men spøkelser kom jo sjelden fram når alle var våkne.

Ine kjente at hun måtte tisse. Hvorfor hadde hun drukket all den brusen? Hun torde ikke krype fram fra den trygge, varme dyna for å gå på do nå.

Ine trakk pusten. Det knirket lett i fjæringene da hun krøp ut av senga. Hvis hun skrudde på lyset, ville mamma og pappa våkne og bli sure.

Ine hadde aldri likt mørket. I mørket skjedde det ting hun ikke kunne se. Helst likte hun å sove med et lys på. Men hun hadde aldri innrømmet overfor noen at hun var mørkredd.

Tenk om det virkelig var spøkelser på hotellet?

Ine gikk rundt dobbeltsenga, forbi en diger stol og skimtet døra foran seg i mørket. Hun åpnet den og gikk inn på badet.

Det var noe som ikke stemte.

Hun så seg rundt. Var badet så stort? Og så langt? Å nei, hun hadde gått ut i gangen. Bak henne gikk døra igjen. Hun prøvde å åpne den, men døra hadde gått i lås.

Det var kaldt å stå barbeint ute i gangen. Hun hadde ikke noe valg. Hun måtte vekke mamma og pappa. De kom til å bli skikkelig irriterte.

Hun banket knyttneven én gang i døra.

– Hysj!

Ine snudde seg. Var det en stemme? Hun kjente frysninger på ryggen. Lenger ned i gangen kom det en gammel dame haltende. Hun stanset ved døren til naborommet.

– Har du tenkt å vekke hele hotellet, eller? spurte hun.

– Men mamma og pappa er der inne, forklarte Ine.

– Du får gå ned i resepsjonen, sa den gamle. – Der er det helt sikkert noen som kan låse opp for deg.

– Men …

– Ikke noe men. La meg slippe å høre bankingen din igjen. Folk vil sove. Greit?

Den gamle dama så hardt på Ine.

– Men er det ikke spøkelser her? sa Ine usikkert.

– Lille jente. Det er bare noe tull de sier for å gjøre hotellet interessant. Du trodde vel ikke på det?

– N-n-neida.

Den gamle låste opp døra og forsvant inn på rommet sitt. Ine gikk bortover gangen. Det var høyt under taket og gamle malerier på veggene som forestilte menn med alvorlige ansikter og rare klær. Gardinene, tapeten og dørene – det var som om hotellet var fra et annet århundre. Trappa knirket da hun gikk ned til resepsjonen.

Ine kjente det gufse kaldt mot de bare leggene på vei ned. Hun visste ikke hva klokka var, men det måtte være midt på natta. Utenfor var det overskyet og mørkt. Snart ble det vinter.

I resepsjonen var det små bord, dype lenestoler og en stor disk. Nøklene hang på veggen bak disken. Men skulle det ikke jobbe noen her? Kanskje de også sov på denne tiden?

På disken sto det noe som lignet ringeklokka på en sykkel. Pappa hadde plinget på den da de kom. Straks dukket det opp en mann i uniform som ga dem nøkkelen til rommet.

Ine skyndte seg over gulvet og skulle til å plinge. Men før hun rakk fram, forsvant lyset. Ine stanset og ble stående som frosset til bakken midt i mørket. Hun kunne ikke lenger se disken. Det virket som om strømmen hadde gått i hele hotellet.

Hva var den lyden? Hørtes det ikke ut som lav uling?

Gåsehuden reiste seg på armene. Et eller annet sted i mørket sto det noen og ulte.

Kjøp boken her